Cusco, Ollantaytambo og Rumiqolqa, Peru 15.–16. århundre e.Kr.
Inkaenes seismiske murverk og bevisene fra de «slitne steinene»
Besøkende som står foran de sikksakkformede terrassemurene ved Saqsayhuamán eller soltempelet i Ollantaytambo, blir alltid forundret over at ikke et ark papir får plass mellom blokker på flere tonn av Yucay-kalkstein eller rosa granitt. Spekulative forfattere overser ofte den største gaven arkeologene fikk ved Ollantaytambo og steinbruddet Rumiqolqa: uferdig arbeid som ble brått avbrutt under den dynastiske borgerkrigen og den spanske invasjonen på 1530-tallet.
Langs de forberedte transportveiene mellom klippene i Kachiqhata-steinbruddet på andre siden av Urubamba-elven og Ollantaytambo-festningen ligger forlatte megalitter, kjent i quechuas krønikertradisjon som piedras cansadas («slitne steiner»). Rundt dem ligger elvepolerte dolerittsteiner, kvartsitt og hematitt-slagsteiner som veier fra en halv kilo til åtte kilo. Arkitekt Jean-Pierre Protzen testet nettopp disse steinene eksperimentelt på 1980-tallet: når de slippes mot andesitt, spretter slagsteinen naturlig tilbake på grunn av steinens elastisitet, slik at en murer raskt kan tilhugge flatene før han bytter til små kantmeisler for skråkanter.
Selv de berømte utstikkende knottene (protuberansene) på inkablokker hadde en praktisk funksjon: tømmerspaker ble presset mot disse knottene for å løfte og prøvetilpasse blokker i øvre lag på konkave underlag strødd med lys steinstøv, som viste høye punkter som trengte siste utbanking. Fordi nabostein varierer i masse og resonansfrekvens, sprer seismiske bølger seg gjennom mikroskopisk glidefriksjon i stedet for å velte stive murlag med mørtel.